Det obligatoriske spørsmålet er jo hvordan det lar seg kombinere å spille i band og sitte på stortinget?
– Jeg har ikke barn og jeg ser ikke på TV. Jeg får mye spørsmål om det, men jeg er hjemme når jeg har fri og når jeg er hjemme så driver jeg med band. Det er det jeg gjør.

Du er jo stadig ung og lovende som politiker, men som trondheimsmusiker begynner du å bli rutinert. Hvilke band er det du har spilt i nå?
– Som har gitt ut plate mener du? Det er jo Nidarosdomens guttekor, Deflower, Pekka Volt, Gallery, Amish 82 og Peevish Penfriend. Også spiller jeg litt på skiva til St. Helen. Det er ikke mer enn en gjennomsnittelig bandslask fra Trondheim.

Over ca. ti år?
– Over en tiårsperiode ja. Men da vi startet opp Amish gikk det opp for oss at miljøet i byen var blitt helt annerledes. Amish 82 var med på Trondheim Calling plata som kom i 2010 og konserten på Verkstedhallen i den forbindelse. Da hang alle bandene backstage og snakket sammen og delte øl og hjalp hverandre med sminken og sånn. Sammenlignet med når jeg var skrekkslagen 17-åring og spilte med Deflower på «We are Hello» som var noe lignende på Blæst i 2001. Da var det ingen som snakket med hverandre, det var bare skuling. Men jeg tror vi har bidratt til det selv også, gjennom å remikse andre trondheimsartister og lignende. På «Hollywood» EPen vi ga ut nå er det masse remikser, og bare av trøndere.

Hvorfor driver dere med remikser?
– Det er griseartig. Det er en avansert form for coverlåt, vi beholder som regel bare vokalen og finner opp resten på nytt. Vi gjorde om Anana sin «Train Ride», en Tori Amos-aktig pianolåt, til noe Talk Talk kunne gitt ut. Kjempeartig. Det er mange som driver med sånt her i byen som vi ikke hører så mye om.

En det å få sine egne ting remikset, er det like morsomt?
– Det er kjempegøy, også får vi større publikum. Når vi remikser hverandre så eksponerers vi for hverandres publikumsflater også. Det skaper en følelse av samhold ikke bare mellom bandene, men også mellom de ulike lytterne. For eksempel så har Autolaser remikset Croccodile. Han laget en knallhard dubstep sak av den. Jeg tror bare det er positivt, og spesielt i et lokalt miljø der det er kultur for å gi materialet sitt til hverandre.

Amish 82 er jo helt klart det bandet du har vært med i som har hatt størst suksess. Hvorfor det?
– Autopilot svaret er jo, men det er det ærlige svaret også, at det er fordi vi ikke prøvde å blidgjøre noe publikum. Bare ha det artig. Jeg hører jo nesten bare på musikk med tung emosjonell bagasje og går på konserter der alle følger bergtatt med og ting foregår på mange plan. Men det er første gang jeg har spilt i et band der formålet utelukkende å få folk til å danse og le. Det er så jævlig mye morsommere enn å vrenge hjertet sitt på scenen. Det er ikke så mange festband i Trondheim heller.

Amish 82 har jo noe uttalt retro over seg, og det gjelder vel egentlig alle bandene dine?
– Jeg har aldri vært kul nei! Gallery er jo direkte tilbakeskuende. Jeg og Jørgen startet jo Amish for lenge siden, og da var det for å albue litt plass for ting som fortsatt ikke var helt akseptert da. Skamløs bruk av åttitallslyder og sånt. Så vi hadde jo et kort tidsvindu i fjor der vi traff tidsånden perfekt. Men nå har dubstep kommet og ødelagt alt, så når vi kommer med ny skive i mai er vi ukule igjen.

Samtidig er jo Amish 82 veldig moderne i måten dere har jobbet med distribusjon?
– Vi driver jo med en sjanger der veldig mye av distribusjonen foregår uten at folk betaler penger. Innen elektronisk musikk er det en kultur for deling og det oppfordres til det. Det første vi ga ut var EPen «Shovels and Cava». Den ga vi ut gratis på nett via russisk/litauenske Sutemos. Det var da vi merket at dette kan vi jo faktisk gi ut mer av, for vi fikk jo over 10 000 nedlastninger fra hele verden på ganske kort tid. Da fikk vi lyst til å lage skive. Da vi lagde albumet så tenkte vi også at dette var noe vi skulle spre langs mindre kanaler i utlandet. Vi hadde ikke regnet med i det hele tatt å få noe særlig oppslutning og radiospilling i Norge.

I sommer slapp dere «There is a Solitude of Space» på ganske tradisjonelt vis likevel, med CD og på plateselskap.
– «There is a Solitude of Space» finnes på CD, men salget av den er jo helt ubetydelig. Den tjener inn kostnadene ved å mastre og trykke CDen. Platen som kommer i vår kommer bare på vinyl og digitalt

Det er trondheimsbaserte Riot Factory som ga ut både den forrige og den kommende plata, hvor viktige har de vært for dere?
– Kjempeviktig! De er blant de plateselskapene som er veldig bevisste på at vi befinner oss i en brytningstid der CDen er i ferd med å dø fullstendig og alternative distribusjonskanaler blir viktigere og viktigere. Så klarer de å skreddersy et opplegg for hvert enkelt band. De gjør mange enkle og effektive ting, som sniklytt på albumet på dassen på Brukbar. Det var deres idé. De har virkelig hatt litt av et år. Des startet forrige vinter og nesten alle de har signert har vært ukas urørt.

Hvordan foregår samarbeidet mellom dere og dem?
– Ganske tett. Vi tok kontakt i fjor vinter og sa at vi skal gi ut album, og selv om vi egentlig ikke hadde lyst til å gi ut en CD så forsto vi at man fortsatt må det. Så vi inviterte dem inn i studio da vi nesten var ferdige med skiva, og de likte den veldig godt. Men de har veldig liten rolle i produksjonen. De legger seg ikke oppi ting, men  synser når vi spør dem om materialet. Vi har gjort ferdig skjelettet på den nye plata nå og vi har spilt det for dem. Men diskusjonen begrenser seg til låtrekkefølge, hvem ønsker vi skal remikse låtene, hva skal vi kutte fra skiva og sånne ting.

Hva tror du om rollefordelingen mellom artist og plateselskap nå etter CDens død?
– Jeg har jo inntrykk av at det var mye mer penger i den bransjen, også på små labler, før. Men det er en bra ting at artister tar mer og mer av produksjonen. Spiller inn mer selv, betaler mer studio selv, betaler masteren og så videre. Dermed ender de opp med å eie veldig mye mer enn før også. Riot Factory tar en liten del av platesalget vårt, og det er alt. For Riot Factory så går det bra, de kan gi ut med suksess. Men når jeg sier suksess så mener jeg at bandet lykkes og er populære. Man mener jo ikke penger. Riot Factory tjener jo ikke penger, det er ingen som lever av Riot Factory.
– Jeg lurer på hvordan det ser ut om ti-tjue år når enda et segment av trofaste CD-kjøpere har dødd ut eller sluttet å kjøpe CDer. Hva i all verden skal de store selskapene gjøre da? Distribusjon har blitt likestilt, du trenger ikke de store økonomiske musklene for å sørge for distribusjon av CDer til hvert eneste plateutsalg og markedsføring bak det. Alt havner på den samme itunesen, samme spotifyen og samme wimpen. Viss du er ung, kjempelovende artist og mange legger merke til deg. Velger du da denne uavhengige, entusiastiske gjengen med folk som skjønner musikken din og kommer fra samme by og samme miljø og kan gi deg, teknisk sett, den samme utgivelsen og lar deg beholde alt av eierskap og rettigheter? Eller velger du Warner? Jeg vet faktisk ikke. Warner kan tilby masse PR og promo og stæsj, men de sitter igjen og eier ting også.
– Vi har jo begynte å følge den klassiske utgivelsesmønsteret med album og singel, men det er det jo ikke nødvendig lenger. Ta for eksempel Autolaser. Jeg tror den remiksen han har gjort av oss nå på Hollywood EPen er den første formelle utgivelsen han har på itunes og så videre. Men han har allerede et større publikum enn oss gjennom klubbspillinger og låter han legger ut på Soundcloud. Han trenger ikke noe apparat for å gjøre det og for å få et publikum.

Har dere noe annet apparat rundt dere, til booking og sånt?
– Nei vil ble tatt litt på senga. Vi hadde ikke tenkt å drive så mye konsertvirksomhet, men så kommer det jo så mye folk når vi spiller. Sist vi spilte på Samfundet var det på Knaus og da måtte folk snu i døra. Så vi har fått et spark i ræva på der og må ha booking plass i løpet av vinteren. Dette blir jo første runde vi kommer til å aktivt prøve å booke konserter. Men Riot Factory er de eneste vi er tilknyttet nå, og det er jo ikke bærekraftig i lengden. Det kommer for mange forespørsler, også av juridisk art. Mange har spurt om å få bruke Croccodile i ulike sammenhenger. Den skal være med i en svær norsk snowboardfilm som har premiere i vinter også videre. Det må jo profesjonaliseres på et eller annet plan, for vi sier jo bare «ja, ja, kjør på!»

Finnes det apparatet i Trondheim?
– Ja det gjør det jo, men det spørs om det er stort nok. Både Riot Factory og Polar har markert seg positivt på sine ting, men det virker som om de har mye å gjøre. Så jeg skulle gjerne sett et enda større miljø rundt det i Trondheim. Jeg tror det har mye å si å kjenne hverandre og å kunne møtes fysisk.

Et av målene for Trondheim Calling er jo å bidra til å eksportere trønderske artister. Tror du det er realistisk?
– Jeg tror det for mange er lettere å få en kritisk masse rundt musikken sin viss du drar tidlig til utlandet. Norge har et debutantoppheng, man følger med på alle som gir ut sin første skive og så blir det stille. Mens Pelbo for eksempel har spilt masse konserter i Tyskland. De selger ut de konsertene og selger skiver som bare faen i Tyskland. Men skal du via Oslo så skal du via et ganske trangt system. Det er et begrenset antall musikkanmeldere og bookere og meningspoliti i Oslo. Jeg tror det er vanskeligere å komme gjennom nåløyet i Oslo enn å skaffe seg et publikum på egen hånd i andre land. Ihvertfall dersom man er villig til å turnere fulltid.

Det er kanskje vanskelig med jobben din?
– Ja, vi har jo et vindu i sommer siden det ikke er valgår. Da skal vi turnere, men ellers går det ikke.

Tror du at du kan komme til å bli nødt til å velge mellom jobben som stortingspolitiker og musikerambisjonene?
– Jeg har jo ikke noe mål om å sitte på stortinget hele livet, men jeg tviler på at jeg havner i en situasjon der jeg må gjøre et slikt valg. Den store drømmen da jeg gikk på videregående var jo å bli lista på p3, så nå er jeg egentlig fornøyd. Jeg vil bare gi ut musikken, spille konserter og få den på radio.